Har denne ondskapen et navn?

Har denne ondskapen et navn? Denne grusomheten? Dette hatet?

Hvordan fant den oss? Trengte den seg inn i livene våre eller søkte vi den og omfanget den.

Hva skjedde med oss, vår verden? Vi sender våre barn på leir som vi sender våre soldater i krig, mens vi ber for at de skal vende trygt tilbake. Men liv går tapt på veien.

Hva skjedde med vår frihet? Ytringsfriheten og friheten til å feriere sommeren på politisk leir. Friheten til å være svart eller hvit, muslim eller kristen. Er det frykten som truer vår frihet? Frykten for islam?

Hva skjedde med våre liv? Vi kjemper oss gjennom dager, uker og år, bekymret for når vi lever vårt siste minutt. Vi prøver å passe inn og gjør det vi tror er riktig. Vi søker kjærligheten. Den kjærligheten vi alle lengter etter og fortjener. Men på veien møter vi isteden ondskap, grusomhet og hat.

Jeg spør igjen, har denne ondskapen et navn?

Ja, den 22. juli 2011 fikk den nettopp det.  

                                                                                             Foto: Adrian Øhrn Johansen, Dagbladet


Nå står jeg og resten av Utøya-generasjonen klare for å bekjempe denne ondskapen. Nå skal vi alle reise oss fra sorgen og stå fjellstøtt sammen mot hatet som ble vist på sitt mest brutale i Oslo og på Utøya 22. juli 2011. 

Vi kommer fortsatt til å være uenige om hvordan vi på best mulig måte kan forme Norge videre fremover, men vi må sammen sørge for at hat ikke skal ligge til grunn. Hver og en må kjempe for det man tror på i en demokratisk prosess som ikke kan munne ut i hat. Bare på den måten kan verden en vakker dag være bygd på rettferdighet, kjærlighet og medmenneskelighet. Jeg tror at denne dagen en gang vil komme, og fra denne dagen vil verden aldri oppleve en slik ondskap Norge og store deler av verden nå har vært vitner til. Utøya-generasjonen lever nok ikke lenge nok til å oppleve en slik verden, men vi skal likevel bidra til å starte byggingen av veien dit, slik at generasjonene etter oss kan fortsette der vi måtte slippe. 

Tiden etter 22. juli har vært tung å takle. Mye har jeg grått over ofrene, og spesielt over Snorre Haller som jeg deltok med på LOs sommerpatrulje for bare 3 uker siden, og satt med han i ungdomsutvalget til LO Sør-Trøndelag. En annen kjenning er Christopher Perreau, som lærte medlemmene i Trondheim Ungdom mot EU tale- og debatteknikk i 2009, og som det samme året knuste meg og de andre partiene på to av skoledebattene jeg deltok i. Skulle heller ønske å ha sittet i debatt med Christopher i  både skolevalget og bystyret i år og tia framover også. 

Skal alltid tenke på livene dere så brutalt ble fratatt i mitt videre arbeid med politikk. 

La det lyse fred over deres minne<3

  

Solidaritet i praksis

Asylanter Uten Asyl i Trondheim har nå flyttet ut av teltet, da de mener de har oppnådd å spre sitt budskap. Så nå har de som ikke har opphold flytta tilbake til mottakene på 8 kvadratmeter, hvor de ikke engang får plass til barnevogna til den tre ukers gamle babyen. Men for fem av dem er det nå håp, da Utlendingsnemda (UNE) skal vurdere saken på nytt ut i fra hvordan situasjonen i dag er i Iran.

For å opprettholde samarbeidet har Rødt og RU arrangert en veldig hyggelig grillkveld sammen med dem. De tok med seg en veldig god iransk suppe, som veggisene ikke fikk gleden av å smake. 

I tillegg har vi laget følgende opprop som vi håper å få flere organisasjoner og partier med på:

Ingen mennesker er ulovlige!

Asylanter uten asyl er en gruppe iranske asylsøkere som er papirløse i Norge. At de er papirløse betyr at de ikke har identifikasjonspapirer, da de har verken oppholds- eller arbeidstillatelse.  De fleste har levd slik i over fem år. Samtidig kan de ikke dra tilbake til hjemlandet, fordi det er livsfarlig for de som er i opposisjon til det iranske regimet å reise tilbake til et land som torturerer og dreper folk hver dag. Norge har heller ingen returavtale med Iran, noe som gjør det umulig å sende de hjem.  

Resultatet av dette er at de må leve i Norge uten rettigheter som kan gi dem et nødvendig livsgrunnlag. De mottar kun 900kr hver 14. dag som skal dekke alt av utgifter slik som mat, medisin, klær, buss osv. Uten identifikasjonspapirer blir de ofte nektet både nødhjelp og helsehjelp. Dette til tross for at de har blitt en del av det norske samfunnet. De har hatt arbeidstillatelse mens de ventet på å få behandlet asylsøknaden. De fleste har også hatt arbeidstillatelse etter avslag siden de ikke var mulig å returnere, og de har derfor arbeidet i løpet av de mange årene de har oppholdt seg i Norge. Flere har i tillegg høyere utdanning som også er godkjent i Norge. Nå som de har fått avslag kan de heller ikke arbeide for å tjene til livsopphold sjøl.

Vi krever at Norge gir disse menneskene opphold på humanitært grunnlag. Mens de venter må de få arbeidstillatelse, slik at de kan fortsette å leve og arbeide i Norge slik de gjorde før de fikk endelig avslag om asyl. Alle må få identifikasjonspapirer, slik at de får nødhjelp og nødvendig helsehjelp. Vi godtar ikke at mennesker blir sett på som ulovlige!