Har denne ondskapen et navn?

Har denne ondskapen et navn? Denne grusomheten? Dette hatet?

Hvordan fant den oss? Trengte den seg inn i livene våre eller søkte vi den og omfanget den.

Hva skjedde med oss, vår verden? Vi sender våre barn på leir som vi sender våre soldater i krig, mens vi ber for at de skal vende trygt tilbake. Men liv går tapt på veien.

Hva skjedde med vår frihet? Ytringsfriheten og friheten til å feriere sommeren på politisk leir. Friheten til å være svart eller hvit, muslim eller kristen. Er det frykten som truer vår frihet? Frykten for islam?

Hva skjedde med våre liv? Vi kjemper oss gjennom dager, uker og år, bekymret for når vi lever vårt siste minutt. Vi prøver å passe inn og gjør det vi tror er riktig. Vi søker kjærligheten. Den kjærligheten vi alle lengter etter og fortjener. Men på veien møter vi isteden ondskap, grusomhet og hat.

Jeg spør igjen, har denne ondskapen et navn?

Ja, den 22. juli 2011 fikk den nettopp det.  

                                                                                             Foto: Adrian Øhrn Johansen, Dagbladet


Nå står jeg og resten av Utøya-generasjonen klare for å bekjempe denne ondskapen. Nå skal vi alle reise oss fra sorgen og stå fjellstøtt sammen mot hatet som ble vist på sitt mest brutale i Oslo og på Utøya 22. juli 2011. 

Vi kommer fortsatt til å være uenige om hvordan vi på best mulig måte kan forme Norge videre fremover, men vi må sammen sørge for at hat ikke skal ligge til grunn. Hver og en må kjempe for det man tror på i en demokratisk prosess som ikke kan munne ut i hat. Bare på den måten kan verden en vakker dag være bygd på rettferdighet, kjærlighet og medmenneskelighet. Jeg tror at denne dagen en gang vil komme, og fra denne dagen vil verden aldri oppleve en slik ondskap Norge og store deler av verden nå har vært vitner til. Utøya-generasjonen lever nok ikke lenge nok til å oppleve en slik verden, men vi skal likevel bidra til å starte byggingen av veien dit, slik at generasjonene etter oss kan fortsette der vi måtte slippe. 

Tiden etter 22. juli har vært tung å takle. Mye har jeg grått over ofrene, og spesielt over Snorre Haller som jeg deltok med på LOs sommerpatrulje for bare 3 uker siden, og satt med han i ungdomsutvalget til LO Sør-Trøndelag. En annen kjenning er Christopher Perreau, som lærte medlemmene i Trondheim Ungdom mot EU tale- og debatteknikk i 2009, og som det samme året knuste meg og de andre partiene på to av skoledebattene jeg deltok i. Skulle heller ønske å ha sittet i debatt med Christopher i  både skolevalget og bystyret i år og tia framover også. 

Skal alltid tenke på livene dere så brutalt ble fratatt i mitt videre arbeid med politikk. 

La det lyse fred over deres minne<3

  

Solidaritet i praksis

Asylanter Uten Asyl i Trondheim har nå flyttet ut av teltet, da de mener de har oppnådd å spre sitt budskap. Så nå har de som ikke har opphold flytta tilbake til mottakene på 8 kvadratmeter, hvor de ikke engang får plass til barnevogna til den tre ukers gamle babyen. Men for fem av dem er det nå håp, da Utlendingsnemda (UNE) skal vurdere saken på nytt ut i fra hvordan situasjonen i dag er i Iran.

For å opprettholde samarbeidet har Rødt og RU arrangert en veldig hyggelig grillkveld sammen med dem. De tok med seg en veldig god iransk suppe, som veggisene ikke fikk gleden av å smake. 

I tillegg har vi laget følgende opprop som vi håper å få flere organisasjoner og partier med på:

Ingen mennesker er ulovlige!

Asylanter uten asyl er en gruppe iranske asylsøkere som er papirløse i Norge. At de er papirløse betyr at de ikke har identifikasjonspapirer, da de har verken oppholds- eller arbeidstillatelse.  De fleste har levd slik i over fem år. Samtidig kan de ikke dra tilbake til hjemlandet, fordi det er livsfarlig for de som er i opposisjon til det iranske regimet å reise tilbake til et land som torturerer og dreper folk hver dag. Norge har heller ingen returavtale med Iran, noe som gjør det umulig å sende de hjem.  

Resultatet av dette er at de må leve i Norge uten rettigheter som kan gi dem et nødvendig livsgrunnlag. De mottar kun 900kr hver 14. dag som skal dekke alt av utgifter slik som mat, medisin, klær, buss osv. Uten identifikasjonspapirer blir de ofte nektet både nødhjelp og helsehjelp. Dette til tross for at de har blitt en del av det norske samfunnet. De har hatt arbeidstillatelse mens de ventet på å få behandlet asylsøknaden. De fleste har også hatt arbeidstillatelse etter avslag siden de ikke var mulig å returnere, og de har derfor arbeidet i løpet av de mange årene de har oppholdt seg i Norge. Flere har i tillegg høyere utdanning som også er godkjent i Norge. Nå som de har fått avslag kan de heller ikke arbeide for å tjene til livsopphold sjøl.

Vi krever at Norge gir disse menneskene opphold på humanitært grunnlag. Mens de venter må de få arbeidstillatelse, slik at de kan fortsette å leve og arbeide i Norge slik de gjorde før de fikk endelig avslag om asyl. Alle må få identifikasjonspapirer, slik at de får nødhjelp og nødvendig helsehjelp. Vi godtar ikke at mennesker blir sett på som ulovlige!

La de bli hørt

Jeg har i dag sammen med mine kolleger i Rødt, Marek Jasinki og Ronny Kjelsberg, besøkt de iranske flyktningene, som camper utenfor Vår Frue Kirke (se hvorfor i forrige innlegg). 

Vi overleverte dem dyner og pledd til å holde varmen om natta. Det er så gøy å se at andre setter pris på så enkle ting. Vi fikk servert kaffe og sjokolade, mens vi slo av en prat. Det er så fascinerende å se hvor tapre de folka er, som benytter den ytringsfriheten de har her i Norge til å kritisere det iranske regimet og protestere mot den norske asylpolitikken. Deres leder i Trondheim, Reza, har store planer for videre arbeid med å sette fokus på deres situasjon.

Og siden den beste følelsen er å gjøre unger glad kunne jeg ikke dy meg fra og gi denne babyen en dokke som synger nattasang.

Da gjenstår det å skaffe dem et telt til torsdag, noe vi har store planer om å få til. Oppdatering kommer senere.

Asylanter uten asyl

Asylanter uten asyl er en gruppe papirløse flyktninger som har fått avslag på asylsøknaden sin. I dag var jeg en kjapp tur innom de iranske flyktingene som har bosatt seg i et telt utenfor Vår Frue Kirke.

De er der for å protestere mot den urettferdigheten de har blitt møtt med fra norske myndigheter. De har fått avslag på asylsøknaden, til tross for at de ikke kan sendes tilbake til hjemlandet fordi deres liv står i fare pga. deres religiøse og politiske ståsted, og Iran vil dessutten ikke ta i mot folk som er i opposisjon til regimet.

I tillegg har de bodd i Norge i alt fra seks til åtte år og flere snakker derfor flytende norsk. Disse menneskene bør ikke sees på som noe annet enn en ressurs for det norske samfunnet, og det burde ikke være noe problem å la dem få opphold i Norge, eller i det minste arbeidstillatelse, fremfor å sende dem tilbake til tortur.

Jeg vil både som privatperson og som medlem i Rødt gi min støtte til disse menneskene som tør å kjempe for noe de tror på. De viser at det er langt flere enn Marie Amalie som møter motgang når det gjelder å få bo i verdens rikeste land.

Siden de ikke kan beholde teltet sitt lengre enn til torsdag ønsker jeg å legge penger i kassa til en kollektiv kronerulling. I mellomtiden drar jeg og Marek innom med dyner og pledd til de på mandag. Mat har de visstnok massevis av foreløpig, for det er mer enn nok av folk som viser sympati. Håper norske myndigheter snart kan gjøre det samme!

Om livet på sykehus

Nå har jeg snart klart meg gjennom tre netter på St. Olavs Hospital, og kjedeligere har det aldri vært. Kan ikke huske sist jeg ikke hadde noen ting å gjøre, og da blir det vanskelig å omstille seg til å skulle ligge i en seng med masse ledninger festet til seg, slik at det er en kamp hver gang jeg må skifte stilling.

Og når man i tillegg ser at klokka er 04.30 og jeg enda ikke har fått sovet, da stiger frustrasjonen og kjedsomheten et par tusen hakk. Og da blir man seende ut nå sånt som dette:

Men én fornuftig ting får jeg iallfall gjort, som å lese sakspapirene fra oppvekstkomiteen som skal opp til behandling i bystyret. Har nå kommet meg gjennom "Forskrift om likeverdig behandling av private barnehager - Fastsetting om tilskuddssatser og overgangsordninger i 2011". Må innrømme at det virka passe heavy lesing til å begynne med, men det gikk ganske smertefritt når jeg kom i gang. Forøvrig er jeg totalt i mot denne likebehandlingen, og skjønner ikke greia med at det skal være greit med private barnehager og ikke med skoler eller sykehjem. Det er langt fra greit at kommersielle aktører skal ta utbytte av skattepengene våre enten det er for å drive barnehage, skole eller barnevern. 

Konklusjon: Får jeg ikke sove nå ender jeg opp med å bli nerd på bystyrearbeid, for jeg har ennå et par sakspapirer liggende.  

1.mai 2011

Da har jeg endelig fått deltatt på 1.mai igjen etter å ha gått glipp av de to foregående. Og det var jammen en storartet opplevelse. Det er lite som føles bedre enn å gå i tog sammen med kamerater i fagbevegelsen på 1.mai.

LO i Trondheim hadde booka Fagforbundets leder, Jan Davidsen, som årets hovedtaler på torgmøtet. Og da føler man seg fort litt liten når man skal holde appell rett etter han, noe som denne gangen var meg. Det gikk stort sett bra, bortsett fra at jeg fikk et par sekunders hjerneteppe når jeg skulle åpne appellen med å si noe så enkelt som ”Gratulerer med dagen”.  Måtte tenke meg om det var ”Gratulerer” eller ”Til lykke” man skulle si. Derfor ser jeg også sånn passe nervøs ut i starten. Resultatet kan dere se nedenfor.

Takker til alle som kom bort etterpå for å fortelle at de satte pris på det jeg sa.  

Jan Davidsen holder hovedtalen.

Finn Erik Thoresen, Leder i Norsk Folkehjelp,

holdt også en svært engasjerende appell om

Israels okkupasjon av Palestina.

Siden jeg måtte stille opp for LO fikk jeg dessverre ikke gå under den kule parolen til Rød Ungdom som fokuserte på arbeidermakt med påskriften ”Hvorfor stopper demokratiet ved inngangen til arbeidsplassen? Vi vil velge sjefen vår sjøl!” Og siden jeg holdt appell ble det vanskelig og samtidig befinne seg på taket på Trondheim Torg for å droppe banner. Men mine kjære RU-venner gjorde en kjempe jobb! Bare sjekk resultatet!

Etter torgmøte var det sosialt samvær i bakgården på P14 med appeller fra Rødts flotte toppkandidater til kommune- og fylkestingsvalget, dvs. Arne Byrkjeflot, Astri Holm, og Ronny Kjelsberg.  

Straks etter det gikk turen til utekonserten til støtte for Palestinske flyktninger med blant annet Gatas Parlament og Andreas Lines’ Vømmølband. Også ble det til slutt tid til litt sosialt samvær med styret i LO Trondheim, før jeg hooka opp med min bestevenninne, Mari.  

Gatas Parlament

Andreas Lines' Vømmølband

Kunne det vært en bedre 1. mai?

 Nei.

Siden sist...

Da var det plutselig godt en god stund siden jeg skrev forrige innlegg. Har det med å glemme at jeg har blogg, men må absolutt skjerpe meg nå som valgkampen nærmer seg.

Jeg har siden sist flytta inn på P14 (Huset til Rødt) sammen med Øivind og Daniel, så nå trenger jeg bare å gå ned en trapp når jeg skal på møter i Rød Ungdom/Rødt. For en luksus! Men likevel har vi vært late nok til å ta styremøtene til RU oppe i stua. Noe som er ganske uheldig, fordi vi da ender opp med å dra ut møtet til det har gått omtrent 3 timer, og da er ofte alle så slitne at vi ender opp med å høres forferdelig grinete ut. 

Huset jeg bor i.

Ellers har jeg gått av som leder i Trondheim Ungdom mot EU og i steden blitt leder for ungdomsutvalget til LO i Trondheim. Jeg gleder meg enormt masse til å jobbe med fagbevegelsen framover, for selv om vi har vunnet masse i løpet av de hundre åra vi har eksistert, har vi fortsatt masse å vinne. Og da setter jeg stor pris på å få sitte i landets mest aktive ungdomsutvalg i LO.  

 

I tillegg har jeg har valgt å ta en pause fra studiene og skal derfor snart begynne å jobbe. I og med at jeg jobber (”ufrivillig”) deltid som regionssekretær i RU er jeg på utkikk etter en ekstra jobb. Skal i intervju allerede i morgen. Så good luck til meg!

Om å bevare nærskoleprinsippet

I denne uka har jeg fulgt saken om at elever ved Markaplassen ungdomsskole opplever det som urettferdig at de kun har en skole å velge når de skal søke seg på videregående skole. Dette er et problem jeg synes Rødt i fylkestinget skal ta på alvor til tross for at vi er i mot karakterbasert (fritt) skolevalg.

Jeg husker selv hvor skuffa og irritert jeg var da nærskoleprinsippet ble innført i 2004, det samme året jeg selv skulle søke videregående skole, og alt bråket rundt det den gang. Det er derfor med stor begeistring jeg leser om elevene ved Markaplassen som tar opp dette som et reelt problem for de elevene som bare har en videregående skole innenfor en radius på 6 km fra der de bor. Riktignok var jeg null politisk engasjert da nærskoleprinsippet ble innført, så jeg visste ikke bedre enn at høyresia var de som hadde rett i denne saken. Heldigvis skjønner jeg mer av greia nå og er stolt av å være mot karakterbasert skolevalg, men jeg har også såpass rettferdighetssans at jeg ønsker at elevene ved Markaplassen (og andre dette gjelder) skal ha muligheten til å velge mellom de to-tre nærmeste skolene, da de fleste andre elevene kan velge mellom to eller flere nærskoler.

Et viktig argument ved nærskoleprinsippet er at de elevene som ønsker å gå på en skole i nærheten ikke skal risikere å bli utkonkurrert av elever på grunnlag av karakterer, slik at de må reise langt eller i verste fall flytte på hybel for å gå på en skole langt unna hjemmet. På den måten øker sjansen for at elever faller ut av skolen pga manglende motivasjon. Dette er såpass alvorlig urettferdig at det burde være grunn godt nok for at høyresia (hovedsakelig FRP og Høyre) skjønner at konkurranse ikke er roten til alt godt. Det leder meg inn på det andre argumentet for nærskoleprinsippet: Fritt skolevalg bidrar til å skape A- og B skoler der de flinkeste elevene samler seg på de mest prestisjeomtalte skolene. Partiene som støtter fritt skolevalg mener det er rettferdig at de glupeste elevene blir premiert med å få gå på den beste skolen. Vel, mulig det er rettferdig for de glupeste, men ikke for alle andre. Hvis vi skal snakke rettferdighet og frihet mener jeg det burde fordeles på flest mulig hjerner. De smarte elevene taper tross alt ikke på å gå på en skole der folk er forskjellig, heller tvert om.

Men så til elevene som kun har en videregående skole innenfor en radius på 6 km fra der de bor. Et stort flertall av elevene bor i dag i nærheten av to-tre videregående skoler de kan velge mellom, og jeg innser derfor at det er et problem at det eksisterer en gruppe som ikke har muligheten til et miljøskifte etter å ha vært i det samme miljøet i 10 år. For noen kan dette bidra til manglende trivsel og dermed manglende motivasjon og i verste fall at elever dropper ut av skolen. Jeg håper derfor at fylkestinget kan åpne for unntak slik at de elevene dette gjelder har mulighet til å velge mellom de to eller tre nærmeste skolene. AP har gått ut med at de ønsker et slikt unntak og at de ønsker å prate med de elevene som har frontet saken i Adressa og ved å skrive brev til fylkesordføreren. Ikke skjønner jeg hva som er greia med å skulle prate med elevene når de har sagt ganske klart i fra hva de mener om saken. Det er vel strengt tatt viktigere å legge fram forslaget for de andre partiene å få det overstått før det er for sent.

Elendig butikk

 Stortingets argumentet for sykehusreformen fra 2002 var hovedsaklig å spare penger og kutte i byråkratiet. Sammenslåing av sykehusene til regionale helseforetak skulle spare staten for en stor slump med penger. Så hva er tilfellet i dag, snart 10 år etter? Jo, økte utgifter og mer byråkrati i nettopp disse institusjonene. Sykehusutgifter er den posten som i dag øker mest på statsbudsjettet.

For å skjønne greia skal jeg vise til noen tall som understreker denne floppen i helse-Norge.
- Fra 2002 til i dag har kostnadene for sykehusene økt med 22 mrd kroner, noe som tilsvarer en øking på 3,2 prosent hvert år.
- Administrasjonsutgiftene til helseforetakene har økt med hele 78 prosent til sammen siden etableringen av helseforetakene i 2002. De økte utgiftene skyldes at byråkratiet blant annet har økt med 1200 årsverk fra 2001 til 2007. I hele spesialhelsetjenesten arbeider det nærmest 18 000 ansatte innenfor administrasjon, ledelse og kontor, altså mer enn det finnes sykepleiere innenfor den samme tjenesten.

Det mest skremmende er at de økte utgiftene til sykehusene har skjedd til tross for at en rekke sykehus er nedlagt siden 2007. Og da er det bare å gjette seg til hva skjebnen til disse sykehusene ville vært dersom sykehusene fortsatt hadde vært under fylkeskommunal forvaltning. I mitt tilfellet tror jeg de fortsatt ville vært i drift. Kutt i helse-Norge skjer altså fordi våre folkevalgte synes det er greit å leke butikk med syke pasienter.

Sykehus er ikke butikk, men når staten først har valgt å drive det som det kan de i det minste gjøre bedre butikk enn dette.

Rødt hadde aldri støttet denne reformen dersom vi var representert på Stortinget i 2001, da vi ville skjønt at det ikke ville vært mulig å kutte i verken utgifter eller byråkrati ved en slik reform. Der hvor stortinget velger å satse på økt administrasjon ville Rødt satset på flere sykepleiere, økt lønn for disse, og fortsatt fylkeskommunal kontroll over sykehusene. 

Derfor er jeg stolt over å starte valgkamparbeid for dette partiet mot kommune- og fylkesvalget i 2011.