La de bli hørt

Jeg har i dag sammen med mine kolleger i Rødt, Marek Jasinki og Ronny Kjelsberg, besøkt de iranske flyktningene, som camper utenfor Vår Frue Kirke (se hvorfor i forrige innlegg). 

Vi overleverte dem dyner og pledd til å holde varmen om natta. Det er så gøy å se at andre setter pris på så enkle ting. Vi fikk servert kaffe og sjokolade, mens vi slo av en prat. Det er så fascinerende å se hvor tapre de folka er, som benytter den ytringsfriheten de har her i Norge til å kritisere det iranske regimet og protestere mot den norske asylpolitikken. Deres leder i Trondheim, Reza, har store planer for videre arbeid med å sette fokus på deres situasjon.

Og siden den beste følelsen er å gjøre unger glad kunne jeg ikke dy meg fra og gi denne babyen en dokke som synger nattasang.

Da gjenstår det å skaffe dem et telt til torsdag, noe vi har store planer om å få til. Oppdatering kommer senere.

Asylanter uten asyl

Asylanter uten asyl er en gruppe papirløse flyktninger som har fått avslag på asylsøknaden sin. I dag var jeg en kjapp tur innom de iranske flyktingene som har bosatt seg i et telt utenfor Vår Frue Kirke.

De er der for å protestere mot den urettferdigheten de har blitt møtt med fra norske myndigheter. De har fått avslag på asylsøknaden, til tross for at de ikke kan sendes tilbake til hjemlandet fordi deres liv står i fare pga. deres religiøse og politiske ståsted, og Iran vil dessutten ikke ta i mot folk som er i opposisjon til regimet.

I tillegg har de bodd i Norge i alt fra seks til åtte år og flere snakker derfor flytende norsk. Disse menneskene bør ikke sees på som noe annet enn en ressurs for det norske samfunnet, og det burde ikke være noe problem å la dem få opphold i Norge, eller i det minste arbeidstillatelse, fremfor å sende dem tilbake til tortur.

Jeg vil både som privatperson og som medlem i Rødt gi min støtte til disse menneskene som tør å kjempe for noe de tror på. De viser at det er langt flere enn Marie Amalie som møter motgang når det gjelder å få bo i verdens rikeste land.

Siden de ikke kan beholde teltet sitt lengre enn til torsdag ønsker jeg å legge penger i kassa til en kollektiv kronerulling. I mellomtiden drar jeg og Marek innom med dyner og pledd til de på mandag. Mat har de visstnok massevis av foreløpig, for det er mer enn nok av folk som viser sympati. Håper norske myndigheter snart kan gjøre det samme!

Om livet på sykehus

Nå har jeg snart klart meg gjennom tre netter på St. Olavs Hospital, og kjedeligere har det aldri vært. Kan ikke huske sist jeg ikke hadde noen ting å gjøre, og da blir det vanskelig å omstille seg til å skulle ligge i en seng med masse ledninger festet til seg, slik at det er en kamp hver gang jeg må skifte stilling.

Og når man i tillegg ser at klokka er 04.30 og jeg enda ikke har fått sovet, da stiger frustrasjonen og kjedsomheten et par tusen hakk. Og da blir man seende ut nå sånt som dette:

Men én fornuftig ting får jeg iallfall gjort, som å lese sakspapirene fra oppvekstkomiteen som skal opp til behandling i bystyret. Har nå kommet meg gjennom "Forskrift om likeverdig behandling av private barnehager - Fastsetting om tilskuddssatser og overgangsordninger i 2011". Må innrømme at det virka passe heavy lesing til å begynne med, men det gikk ganske smertefritt når jeg kom i gang. Forøvrig er jeg totalt i mot denne likebehandlingen, og skjønner ikke greia med at det skal være greit med private barnehager og ikke med skoler eller sykehjem. Det er langt fra greit at kommersielle aktører skal ta utbytte av skattepengene våre enten det er for å drive barnehage, skole eller barnevern. 

Konklusjon: Får jeg ikke sove nå ender jeg opp med å bli nerd på bystyrearbeid, for jeg har ennå et par sakspapirer liggende.