Om livet på sykehus

Nå har jeg snart klart meg gjennom tre netter på St. Olavs Hospital, og kjedeligere har det aldri vært. Kan ikke huske sist jeg ikke hadde noen ting å gjøre, og da blir det vanskelig å omstille seg til å skulle ligge i en seng med masse ledninger festet til seg, slik at det er en kamp hver gang jeg må skifte stilling.

Og når man i tillegg ser at klokka er 04.30 og jeg enda ikke har fått sovet, da stiger frustrasjonen og kjedsomheten et par tusen hakk. Og da blir man seende ut nå sånt som dette:

Men én fornuftig ting får jeg iallfall gjort, som å lese sakspapirene fra oppvekstkomiteen som skal opp til behandling i bystyret. Har nå kommet meg gjennom "Forskrift om likeverdig behandling av private barnehager - Fastsetting om tilskuddssatser og overgangsordninger i 2011". Må innrømme at det virka passe heavy lesing til å begynne med, men det gikk ganske smertefritt når jeg kom i gang. Forøvrig er jeg totalt i mot denne likebehandlingen, og skjønner ikke greia med at det skal være greit med private barnehager og ikke med skoler eller sykehjem. Det er langt fra greit at kommersielle aktører skal ta utbytte av skattepengene våre enten det er for å drive barnehage, skole eller barnevern. 

Konklusjon: Får jeg ikke sove nå ender jeg opp med å bli nerd på bystyrearbeid, for jeg har ennå et par sakspapirer liggende.  

Elendig butikk

 Stortingets argumentet for sykehusreformen fra 2002 var hovedsaklig å spare penger og kutte i byråkratiet. Sammenslåing av sykehusene til regionale helseforetak skulle spare staten for en stor slump med penger. Så hva er tilfellet i dag, snart 10 år etter? Jo, økte utgifter og mer byråkrati i nettopp disse institusjonene. Sykehusutgifter er den posten som i dag øker mest på statsbudsjettet.

For å skjønne greia skal jeg vise til noen tall som understreker denne floppen i helse-Norge.
- Fra 2002 til i dag har kostnadene for sykehusene økt med 22 mrd kroner, noe som tilsvarer en øking på 3,2 prosent hvert år.
- Administrasjonsutgiftene til helseforetakene har økt med hele 78 prosent til sammen siden etableringen av helseforetakene i 2002. De økte utgiftene skyldes at byråkratiet blant annet har økt med 1200 årsverk fra 2001 til 2007. I hele spesialhelsetjenesten arbeider det nærmest 18 000 ansatte innenfor administrasjon, ledelse og kontor, altså mer enn det finnes sykepleiere innenfor den samme tjenesten.

Det mest skremmende er at de økte utgiftene til sykehusene har skjedd til tross for at en rekke sykehus er nedlagt siden 2007. Og da er det bare å gjette seg til hva skjebnen til disse sykehusene ville vært dersom sykehusene fortsatt hadde vært under fylkeskommunal forvaltning. I mitt tilfellet tror jeg de fortsatt ville vært i drift. Kutt i helse-Norge skjer altså fordi våre folkevalgte synes det er greit å leke butikk med syke pasienter.

Sykehus er ikke butikk, men når staten først har valgt å drive det som det kan de i det minste gjøre bedre butikk enn dette.

Rødt hadde aldri støttet denne reformen dersom vi var representert på Stortinget i 2001, da vi ville skjønt at det ikke ville vært mulig å kutte i verken utgifter eller byråkrati ved en slik reform. Der hvor stortinget velger å satse på økt administrasjon ville Rødt satset på flere sykepleiere, økt lønn for disse, og fortsatt fylkeskommunal kontroll over sykehusene. 

Derfor er jeg stolt over å starte valgkamparbeid for dette partiet mot kommune- og fylkesvalget i 2011.